Synopsis
En varm sommerdag i 1989 drar to tenåringer, Anne og Sissel, på utflukt til en hytte ved Busuvatnet. Deres fredfulle dag tar en mørk vending når Anne får en telefonsamtale fra lensmann Morten Heimstøl, som advarer dem om en pasient som har rømt fra en mentalinstitusjon like i nærheten. De blir fortalt at de må søke tilflukt inne i hytten, låse døren og ringe lensmannen tilbake.
Etter samtalen skjer en rekke alvorlige hendelser som setter jentene ovenfor et skjebnesvangert valg som vil påvirke deres vennskap for alltid.
Bakgrunn til filmen
Om regissøren
Filip Koren
Jeg er født og oppvokst i Oslo. Jeg ble uteksaminert fra Westerdals i 2020 innen regi og har siden regissert musikkvideoen «Losing sleep» av Bby Ivy og regissert og skrevet kortfilmene «Busuvatnet 1989» og «De Etterlatte».
Inspirasjon til filmen
I min barndom tilbrakte jeg mye tid i feriene på hytten til mormor oppe på Vassfaret. Hun fortalte meg mange historier fra stedet, men én husket jeg spesielt godt.
En natt mormor var der oppe, våknet hun midt på natten av at noen banket på ytterdøren. Gjennom vinduet kunne hun se en silhuett av en voksen mann stå utenfor og banket på døren mens han snakket med seg selv. Det var bekmørkt utenfor og mannen hadde ingen lykt med seg. Så grep han tak i dørhåndtaket og trakk det ned. Det var ikke uvanlig at ytterdøren var ulåst, men denne gangen hadde mormor låst døren før hun la seg. Da mannen ikke klarte å få opp døren, forsvant han ut i mørket.
Dagen etter fikk hun høre nede i bygda at en mann hadde rømt fra en psykiatrisk avdeling. Hva hadde skjedd hvis hun ikke hadde låst døren den natten? Dette var inspirasjonskilden på det som ville bli kortfilmen «Busuvatnet 1989».
Utvikling av manus
Tidlig i utviklingen av manuset stilte jeg spørsmålet: Hva er frykt og hva gjør det med oss? Jeg tror vi alle ville ha sagt at hvis huset vårt stod i brann, ville vi ha løpt inn og reddet våre nære, men vi vet faktisk ikke hva vi ville ha gjort hvis vi først stod der. Det er da våre instinkter trår til, og vår sanne natur viser seg. Hadde vi løpt inn eller blitt stående utenfor? Ville vi ha ofret oss for de vi er glade i, eller reddet oss selv? Dødsangsten dominerer alt. Den forteller hvordan vi ville ha reagert i en gitt situasjon. Dette ble utgangspunktet til konflikten mellom karakterene i «Busuvatnet 1989».
Sjangeren er horror, men skrekken var aldri hovedfokuset mitt da jeg skrev manuset. Horrorelementene var bare en katalysator for hva som var kjernen i filmen. Det var karakterene og hvordan de tar ulik stilling til konflikten som oppstår foran dem.
Innspilling og mottakelse
Etter fem dager på innspilling og en lang postproduksjon ble filmen ferdigstilt. Etter responsen vi har fått, både fra filmfestivaler nasjonalt og internasjonalt, føler jeg vi klarte å levere enn appellerende kortfilm innenfor horrorsjangeren.
Én ting jeg var veldig spent på fra innspillingen, var om publikum syntes filmen var skummel. Hele filmen er skutt i dagslys og skulle være en situasjonsdrevet kortfilm hvor hele filmens plot skulle spille seg ut på ca. 30 minutter i karakterenes verden. Jeg føler vi har klart å skape en anspent stemning rundt plotet som varer filmen ut. Det har vært en morsom og lærerik produksjon for meg, og hvis det er noe jeg vil ta med meg videre til neste produksjon, så er det en lengre, nøyere planlagt preproduksjon.
Filmens sluttresultat er helt avhengig av om filmens preproduksjon ble gjort nøye og har hatt god nok tid på seg. For liten tid, noe jeg mener vi hadde, førte til at vi fikk en rekke uforutsette hendelser på sett og i postproduksjon som kunne blitt løst om vi hadde hatt mer tid i preproduksjonen på planlegging. Dette var min første offisielle kortfilm i horrorsjangeren, og dette er en sjanger jeg absolutt vil prøve meg på igjen.